Frank Kingdon Ward - og rhododendronen som fikk hans navn.

Ved Gunnar Gilberg


R.wardii - en av rhododendronverdenens perler.

Det er mange hageeiere som har et forhold til den karakterfulle, gulblomstrede R.wardii, og vet hvem den har navnet sitt etter, nemlig plantesamleren Frank Kingdon Ward. Men færre kjenner til hans fargerike liv. I det følgende vil jeg gi et sammendrag av hans livshistorie, og deretter se litt nærmere på R.wardii.

Frank Kingdon Ward ble født den 6. november 1885 i Manchester, hvor hans far underviste i botanikk ved Owen’s College. Navnet Kingdon har han fra morens familie. Etter en tid ble faren utnevnt til professor i botanikk ved universitetet i Cambridge, og familien flyttet dit. Frank ble elev på St Paul’s School i London, hvor han gjorde seg fortjent til et stipendium og kunne begynne på Christ’s College.

Faren døde i 1906, og ettersom familiens økonomi ikke var særlig god, måtte Frank forlate Cambridge og å se seg om etter arbeid. En nær venn av familien hadde gode kontakter i det dominerende britiske miljøet i det fjerne Shanghai.  Det britiske imperiet var fremdeles i sin blomstringstid, og britene drev blant annet Shanghai Public School, hvor Frank etter kort tid fikk tilbud om en lærerstilling. Slik var det altså han kom til Kina for første gang. Skoleferiene brukte han til reiser mange steder i Østen, og han slo seg ikke lenge til ro med å drive undervisning. Da han tilfeldigvis fikk et tilbud om å være med på en zoologisk ekspedisjon som skulle ta seg frem tvers gjennom Kina, brøt han den kontrakten han hadde med skolen, og slo til. Dette var i 1909. Ekspedisjonen hadde som formål å samle dyr og fugler, men Kingdon Ward passet på å lage sin egen lille plantesamling. Selv om han åpenbart ikke hadde noen tanker om å bli profesjonell plantesamler, er det klart at han på denne ekspedisjonen hadde fått smaken på det eventyrlige Kina og livet som oppdager.

Da ekspedisjonen var over og han var tilbake i Shanghai for å se seg om etter nytt levebrød, fikk han sitt livs store sjanse. Bakgrunnen var at den kjente engelske planteskoledirektør K.A. Bulley hadde fått et akutt behov for en person som kunne samle frø og planter i Kina, idet han hadde mistet den kjente og effektive plantejegeren George Forrest til en av sine konkurrenter.

Bulley henvendte seg til Sir Isaac Bayley Balfour som da var direktør for Royal Botanic Garden Edinburgh, og han anbefalte Kingdon Ward. Dette var i 1911.  Han lot seg ikke be to ganger, og i løpet av noen få år hadde han markert seg som en av de mest fremragende av alle plantejegere.

Den første ekspedisjonen begynte riktignok ganske ille, og kunne like godt ha endt med katastrofe. Ward var på vei fra Burma østover til Mekongelven, da han kom bort fra bærerne sine i den tette underskogen som var full av bambus og annet kratt. Det styrtregnet og han hadde lite å beskytte seg med. Det ble mørkt, og han snublet rundt i skogen uten sjanse til å orientere seg. Neste morgen gikk regnet over til sludd og snø. Gjennomfrossen som han var, begynte han å få panikk. Mat hadde han ikke med seg, og han forsøkte å suge nektar av rhododendronblomstene som lyste svakt i den halvmørke skogen. Så spiste han også blomstene, med den følge at han fikk voldsomme magesmerter. Han klarte å skyte en fugl, og den spiste han rå. Ved et lykketreff kom han inn på en sti som han kjente igjen, men han var temmelig utslitt, og var begynt å hallusinere, og enda en gang falt mørket på. Fullstendig forkommen fant han til slutt tilbake til den landsbyen de hadde startet fra. Det viste seg da at en gruppe hadde vært ute og lett etter ham, men hadde returnert og avskrevet ham som død.

Det var på denne ekspedisjonen Ward så blå Meconopsis, valmuesøster, for første gang, i grensetraktene mellom Tibet og Yunnan, og han var mektig begeistret. Han samlet forresten frø av flere forskjellige sorter av disse nydelige plantene, og en av dem fikk navn etter ham, Meconopsis wardii. Men det viste seg at de ikke vokste noe særlig godt hjemme i England, i første omgang, og det ble medvirkende til at han etter hvert rettet større oppmerksomhet mot blant annet Rhododendron. Imidlertid, fra en senere ekspedisjon brakte han også hjem Meconopsis-frø, og denne gangen ble blomstringen en stor suksess og bidro til å gjøre Kingdon Ward berømt som plantesamler.

Ekspedisjonen Kingdon Ward foretok i Burma i 1914, den tredje av over tyve, var kanskje den mest dramatiske av alle. Jeg vil ta med noen beskrivelser fra den, for å illustrere hva plantejegere kunne komme ut for i dette området og for å vise litt av de store personlige risker de tok, de som brakte så rikt materiale av busker og trær og andre planter til våre vestlige hager. Kingdon Ward og hans bærere tok seg frem i et temmelig bratt og vilt landskap, og de måtte ofte forsere elver og fosser som drønnet i dype gjel. To ganger ramlet han utfor. Den ene gangen ble han så vidt hengende igjen i et tre, og bærerne klarte å hale ham i sikkerhet. Den andre gangen var de underveis etter at det var blitt mørkt. Han gled på stien og forsvant ut over kanten. I lyset av en fakkel kunne hjelperne konstatere at han hadde havnet på en bitte liten hylle over et stup på flere hundre meter. 

Når man skal forsøke å vurdere Kingdon Wards innsats og mot, er det verdt å vite at han led av alvorlig skrekk for høyder og at han var livende redd slanger. Det er klart at han stadig måtte stå overfor begge deler. Verst var høydeskrekken. Det var en fobi han måtte kjempe med om igjen og om igjen i de høyalpine områder han gjennomsøkte. Det forteller litt om denne mannens djerve pågangsmot at han likevel aldri ga opp. Men det var ikke bare selve landskapet som var en trussel. Mennesker også. Det var ikke få røverbander rundt om. Folk i landsbyene var som regel fredelige, men det hendte at de var fiendtlig innstilt. Det var ikke for ingenting at plantesamlerne alltid var bevæpnet. Været i disse traktene er lunefullt og svært skiftende, ofte med lave temperaturer. Selv om sommeren kan det bli voldsomme stormer med snø, sludd og hagl eller piskende regn. En gang da Kingdon Ward overnattet i en fjellandsby ble huset han lå i fullstendig smadret av en storm. Likeledes de to nabohusene. Han skriver: «- det var som om noen styrtet tønner fulle av vann og sammenpresset luft over oss». Som ved et under ble ingen drept. En annen plage i noen av disse områdene er de store mengdene blodsugende igler. Det er vanskelig å beskytte seg helt mot dem. De trenger seg inn gjennom den minste åpning i tøyet, og går tvers igjennom tykke strømper. Da Kingdon Ward var i ferd med å avslutte denne tredje ekspedisjonen, la han ruten gjennom et skogområde - en seksdagers tur - for å nå hurtig frem til et britisk fort i Burma.

Han hadde nemlig mottatt nyheten om at Storbritannia hadde erklært Tyskland krig, og han ville hurtigst mulig komme seg til India for å melde seg til tjeneste. Han kom frem til fortet, men turen ble et mareritt. Både han selv og hunden Maru som var hans trofaste følgesvenn gjennom flere år, led forferdelig av de allestedsnærværende iglene. Han skriver: «Jeg stanset stadig for å lette plagene hans, og ved en anledning fjernet jeg seks fra tannkjøttet, to fra hvert nesebor, flere fra innsiden av øyenlokkene, og andre fra magen, nakken, sidene og mellomrommene mellom tærne. Noen ganger var den hvite pelsen hans rødfarget av blod. Når det gjelder meg selv, trengte iglene inn i bokstavelig talt hver eneste kroppsåpning, unntatt munnen.» Hele resten av sitt liv hadde Kingdon Ward arr på føttene og anklene etter sårene som iglene forårsaket. Da han nådde fortet, hadde han en slik heftig feber at hans familie i England ble advart per telegram om at hans liv var i fare, men den medisinske staben klarte å få ham frisk igjen.

I to år tjenestegjorde Kingdon Ward i den britiske armé i Burma, senere også i Midtøsten. Men det tok ikke lang tid etter at krigen var slutt før han igjen var på plantejegeroppdrag. Allerede i 1919 var han i gang i Øvre Burma. Dette og tilstøtende områder har en rik og spennende vegetasjon, og er spesielt utfordrende og krevende for plantesamlere, så det var ikke merkelig at Kingdon Ward vendte tilbake hit gang på gang. Før Den annen Verdenskrig brøt ut, hadde han gjennomført 11 nye, viktige ekspedisjoner. Da krigen ble erklært, var han på et av sine sjeldne besøk hjemme i London. Da Japan kom med i krigen, ble han sendt til Singapore som rådgiver med kapteins grad. Hans oppdrag var å finne måter å forsinke fi enden på, under deres fremmarsj mot kolonien. Like før Singapore falt i hendene på japanerne, ble Kingdon Ward sendt til India på hemmelig oppdrag. Han skulle finne en rute som kunne brukes til å frakte allierte soldater og materiell fra India gjennom Burma til Kina! Mesteparten av 1942-43 brukte han på å ta seg frem gjennom disse jungelområdene med dette viktige målet for øye. Under den siste del av krigen var han instruktør ved Skolen for Jungelkrigføring i India, og underviste flygere i overlevelsesteknikk.

Etter krigen ble han engasjert av den amerikanske regjering for å oppspore fly som var styrtet i jungelen mellom Assam og Burma.Kingdon Wards lange ekspedisjonsliste fortsatte allerede i 1946, da han var på ferde i Assam. En noenlunde komplett liste over planteekspedisjonene ser slik ut:

1911: Burma - Yunnan,

1913: Nord-Yunnan - Øst-Tibet,

1914: Burma,

1919: Øvre Burma,

1921: Nord-Øst-Yunnan - grensetrakter til Sichuan,

1922: Yunnan - Sichuan - Tibet - Nord-Østre Øvre Burma,

1924-25: Tibet og Bhutan,

1926: Burma og Assam,

1927-28: Assam og Mishmi-fjellene,

1931: Nord-Østre Øvre Burma - grensetrakter til Tibet,

1933: Assam og Øvre Burma,

1935: Tibet, Assam-Himalaya grensetrakter,

1937: Nord-Østre Øvre Burma,

1937-38: Nord-Burma,

1946: Øst-Manipur, Assam,

1949: Mishmi-, Khasia-, og Nagafjellene, Assam,

1950: Assam - grensetrakter til Tibet,

1953: Nord-Burma,

1956: Vestlige sentrale Burma.

Vi ser at Kingdon Ward fortsatte sin plantejakt helt til 1956, og denne utrolige listen spenner over 46 år! Mesteparten av denne tiden tilbrakte han altså i sitt elskede planteparadis. Man skulle ikke tro at han hadde tid til å stifte familie.

Men han giftet seg to ganger, og med sin første kone hadde han to døtre. To planter fikk navn etter hans hustruer. Den prektige Primula fl orindae, etter den første, Florinda Norman-Thompson, og liljen Lilium mackliniae etter den andre, Jean Macklin.

Jean var med på de siste ekspedisjonene, og opplevde blant annet det store jordskjelvet i 1950 sammen med Kingdon Ward. The Times skrev at dette var «en av århundrets mest gigantiske seismologiske hendelser». Tusen mennesker ble drept og fem millioner ble hjemløse. Piloter som fløy over området rapporterte at en hel fjellkjede i grenseområdet India-Burma-Kina var forsvunnet. Kingdon Ward selv skriver: »Vi visste vi var hjelpeløse ---- Jeg hadde følelsen av at vi lå på en tynn kake av steinskorpe som skilte oss fra jordens kokende indre, og at denne skorpen holdt på å brekke i stykker som en isflom om våren, og slynge oss inn i en fryktelig død». De overlevde den gangen også.

Man kan ikke annet enn undre seg over omfanget av Kingdon Wards virksomhet og hans intense innsatsvilje. Lenge etter at han var fylt sytti år lekte han fremdeles med tanken om nye ekspedisjoner, men hans tid var ute, og han døde i London den 8. april 1958. Selv lar han oss forstå gjennom det han skriver, at den egentlige drivkraften er kjærligheten til det vidunderlig vakre landskapet, vegetasjonen og menneskene han ble kjent med, - og så den sitrende spenningen ved utforskning og oppdagelse. Men han var også opptatt av å gjøre et skikkelig arbeid, nemlig å samle førsteklasses plantemateriale. Han var meget kvalitetsbevisst og hadde en fin teft av hva som kunne bli en god hageplante.

Kingdon Ward hadde enda en egenskap: han var en glimrende forfatter. En rekke bøker fra hans hånd er både spennende og velskrevne - en nytelse å lese. Og: de er rene gullgruver for planteinteresserte. Allerede titlene pirrer nysgjerrigheten:

The Land of the blue Poppy,

The Mystery Rivers of Tibet,

Pilgrimage for Plants,

Plant Hunting in the Wilds,

Romance of Plant Hunting, og

Plant Hunting on the Edge of the World.

Man undres igjen over hans kapasitet.  Fra sine ekspedisjoner sendte Kingdon Ward hjem frø fra en lang rekke rhododendronarter. Av dem var det en hel del han hadde oppdaget selv, bl.a. R.fragrarifl orum, R.hirtipes, R.lanigerum, R.leucaspis,R.prunifl orum, R.riparium, R.tsangpoense, R.unifl orum og R.vellereum.. Men de fleste var oppdaget fra før, uten at de var kommet i kultur i Vesten. Han har æren for at mange av de fineste artene nå dyrkes i våre hager, blant andre den som fikk hans navn. Forresten er det arter i flere planteslekter som har fått navn etter den store plantejegeren, bl.a. både en lønn, en berglyng, en søte og en lilje: Acer wardii, Gaultheria wardii, Gentiana wardii og Lilium wardii.  Han sendte også et betydelig herbariemateriale hjem til England, og det blir i dag oppbevart i the Natural history Museum, London.

 

R.wardii - en av rhododendronverdenens perler.

En junidag i 1895 ved Sie-La i Øst-Tibet sto det en europeer og betraktet denne særpregede rhododendronen. Det var den franske misjonæren J.A.Solié, en mann med betydelig botanisk kunnskap. Vi kan godt tenke oss at hans hjerte slo hurtigere ved synet av de herlige blomstene. En storbladet, gulblomstrende rhododendron var en sensasjon! - og franske geberder var sikkert en del av reaksjonen. Sammen med annet herbariemateriale sendte Soulié pressede blomster, kvister og blad til Jardin des Plantes i Paris. Her ble det gjennomgått av autoriteten Adrien Franchet som foretok en botanisk beskrivelse og ga den nye rhododendronen navnet R.mussoti, og Soulié fikk æren av å ha oppdaget den. Men navnet ble aldri offentliggjort og materialet gikk i glemmeboken. I 1914 ble planten beskrevet på nytt av W.W.Smith ved Royal Botanic Garden, Edinburgh, etter et eksemplar som var samlet inn av Kingdon Ward i juni 1913, og nå fikk planten sitt endelige navn, R.wardii. Kingdon Ward fant planten både ved Doker La og ved Atuntze (idag: Dequen) i Nordvest Yunnan. I juli måned 1913 skal George Forrest ha funnet planten noe lenger syd.

R.wardii har sin naturlige utbredelse i Nordvest-Yunnan, Sydvest-Sichuan og Sydøst-Tibet, hvor den finner seg til rette i svært forskjellige habitater. Den finnes i mange slags skog, f.eks. i skog av edelgran, av furu, av rhododendron og i blandingsskog. Den klarer seg både på tørre og fuktige steder, og både i halvskygge og i full sol.

Planten vokser i høyder fra 2.700 til 4.800 m.o.h., og den kan bli alt fra en tett, liten busk på under en meter, til et lite tre på opptil syv-åtte meter. Men i kultur blir den ikke mer enn tre-fire meter høy.

R.wardii er plassert i SS (subsection) Campylocarpa sammen med en annen gulblomstret, nemlig R.campylocarpum, og de to rosablomstrede R.souliei og R.callimorphum. Etter Edinburghrevisjonens klassifikasjossystem regnes det med to variteter av R.wardii, nemlig R.wardii var.wardii og R.wardii var.puralbum. Sistnevnte er hvitblomstret, og var tidligere regnet som en egen art. Det er en god plante med særlig lekker blomstring. Det er grovt sett bare fargen som skiller de to formene. Fargen hos var.wardii varierer noe i gultonene. Blomsterklasen består av 5-14 enkeltblomster som sitter på en 2,5cm lang stilk. Klasen kan være fyldig, men virker som regel løs på grunn av de lange stilkene.

Formen på blomsten er vidt klokke- til tallerkenformet. Når knoppene begynner å springe ut, kan de være oransje eller rødlige. De nyutsprungne blomstene har ofte rødlig farge på baksiden og langs kantene av kronbladet, men den forsvinner etter hvert. Arten er med på å forlenge blomstringssesongen for rhododendron ettersom den springer ut i slutten av mai og blomstrer langt inn i juni. En moden og veldyrket plante er oversådd med blomster, og er et syn som vekker oppsikt. Forresten er R.wardii en av de få artene som blomstrer forholdsvis ung.

Av var.wardii er det en form med en tydelig mørkerød ganeflekk som er blitt særlig populær i hagene. Den ble først funnet av plantesamlerne Ludlow, Sherriff og Taylor i Øst-Tibet, og er kjent som LST-formen. Bladene hos R.wardii er mattgrønne på oversiden, lysere og noe blålige på undersiden og nokså runde, tilnærmet eggformet eller avlange. De er glatte på begge sider, 3-12 cm lange og 2-6 cm brede. Nyveksten er som regel vakkert blågrønn og er en ekstra bonus. R.wardii er stort sett hårdfør, men krever en godt drenert vokseplass. Den er av mange regnet som den vakreste av de større gulblomstrede rhododendron.

 


  Den norske Rhododendronforening                             www.rhododendron.no                                   stiftet den 30.mai 1997