Hans Hachmann, noen minneord

Ved Per M. Jørgensen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hans Hackmann slik vi husker ham, smilende blant sine ’rhodobarn’
Foto fra Hackmanns katalog.

Det kom som et sjokk da vi fikk medingen om at den store tyske rhododendronforedler Hans Hachmann var død uten forvarsel, 5.mars i år  i en alder av 74 år. Jeg hadde nylig vært i kontakt med ham om muligheten for å få sendt til Bergen hans nyeste sorter som delvis ble lansert ved 75-årsjubiléet for ’Baumschule H. Hachmann’,  grunnlagt av hans far på et av de mange småbruk på den nord-tyske hede. Faren var hovedsakelig opptatt av frukttrær, og sendte sin sønn for mer opplæring til de største planteskolene i området, bl.a. den til Johann Bruns, der han gjennom sønnen Wilhelm, som hadde startet med rhododendron-krysninger, også lærte å kjenne Dietrich Hobbie, som jo var en av pionérene i rhododendronforedling i denne delen av verden. Der ble Hans smittet av rhododendronbasillen, noe hans foreldre ikke ble spesielt begeistret for. Jeg har selv hørt hans mor beklage seg over denne rhododendron- manien, som jo ikke bidro til noe godt i jordbruket!

Men du verden hvordan det har gledet hageentusiaster. Selv fortalte han om sine første krysningsforsøk som han gjorde i 1952 da han for sine sparepenger kjøpte 40 storblomstrete rhododendron som utgangsmateriale. Dette forsøket var stort sett mislykket da han brukte en hardfør mor, Rh. catawbiense, som han ville gi vakrere blomster av andre farger enn fiolett, men de fleste barnene ble  altfor like moren, og helt typisk for ham ble de destruert,  tusenvis av planter.  Så vidt jeg vet, ble bare en navngitt, ’Holstein’ (der faren er Rh. catawbiense), og den er ikke lenger med i Hachmanns katalog.

 

Hans første store suksess var ’Kokardia’  fra 1978 som fremdeles er med i katalogen, og som han selv mente ennå holdt mål, for han hadde strenge krav til sine rhododendronbarn. De skulle være trivelige hageplanter med god vekst og fremfor alt godt bladverk, og dessuten blomstre rikelig med vakre blomster i klare farger. For å få til dette brukte han langt mer enn intuisjon, en ellers viktig faktor for foredlere. Han arbeidet systematisk og tålmodig. Etter å ha tenkt ut hvordan han best skulle kunne forbedre en kjent sort eller art, foretok han selve krysningen, - det må ha blitt tusenvis gjennom årene. De resulterende frøene ble sådd og priklet ut, og av det som overlevde, ble småplanter etter et par år plantet ut i det stadig økende forsøksfeltet  (han kjøpte opp eller leiet mark fra naboeiendommer). Der stod de i årevis, og han fulgte nøye med på utviklingen. De beste utstyrte han med merkepinner og de ble etter hvert flyttet over i avdelingen for særlig lovende. De andre ble destruert. De som kom gjennom nåløyet ble ytterligere testet og tatt stiklinger av, og først etter dette,  d v s  20 år  etter krysningstidspunktet, ble de navnsatt og markedsført.

 

Hans virkelig store gjennombrudd som foredler kom med  Rh. yakushimanum-hybrider der hans sorter langt overtraff de første britiske både i vokseform, blomsterprakt og hardførhet. Hans ’Fantastica’ fra 1968, er fremdeles uovertruffet. Ellers er han nok best kjent for sine gulblomstrete og rent røde sorter, eksempelvis ’Goldkrone’ og ’Busuki’. Likeledes har han stadig forsøkt å gjøre den engelske primadonna ’Mrs. Furnivall’  hardførere og mer tettvokst, og dette ga en rad skjønnheter, hvorav ’Hachmann’s Charmant’ ble det siste blinkskuddet.

Han interesserte seg også for mindre planter, ikke minst innen lapponicum-serien der han fikk frem en rekke klarblå fra det mørkeste, ’Azurika’, til det lyse himmelblå, ’Blaubart’. Og ikke å forglemme alle hans fine, hardføre japanske azalea, som han gledet seg spesielt over da det ikke tok like lang tid å få disse i blomst etter krysningen, i rent bestandig rødt, ’Allotria’, ’Estrella’ og alle de andre. På tale om rødt så klarte han faktisk på slutten også å få frem røde,  lave Rh. repens-sorter, for eksempel ’Rotkäppchen’, som er forbedringer av de Hobbie- sortene som med rette har dominert markedet i  50 år. Også innen hageasalea fikk han frem noen spesielt klarfargetet, ’Goldpracht’ og ’Parkfeuer’, for å nevne  to som overstråler de andre. Jeg kan ikke komme på noen gruppe der han ikke har levert fremragende resultat.

 

Foruten sin tålmodighet og nøyaktighet, hadde han også en fremtredende nysgjerrighet. Han ønsket å vite og finne ut både det ene og andre, ikke minst når han hadde tilgang til en ”virkelig” botaniker, som undertegnede. Det store prosjekt han stod midt oppe i da jeg første gang ble kjent med ham, var å skaffe mer kalktolerante sorter. Der gav han opp å finne ville sorter som kunne krysses inn og støttet i stedet et forsøk på å finne velegnete grunnstammer gjennom mikropropagering av materiale som var testet som kalktolerant. Dette ble gjort med for den tiden  avanserte molekylærbiologiske metoder, som har ledet til de populære INKARNO plantene. Så undret han naturligvis over genetiske lover. Han oppdaget jo gjennom smertelig erfaring betydningen av morens arv, og ble faktisk lettet over å få vite at det finnes noe som heter ekstrakromosomal arv. Og så var det dette med remontering, der ble han nødt til å avfinne seg med den begrensning som ligger i at det fra naturens side ikke finnes  arter som gjenblomstrer. I stedet satset han på å forlenge sesongen med slike som kommer tidlig og de som åpner neste års knopper senhøstes. Av de siste fikk han frem en del virkelig bemerkelsesverdige ting i det siste, for eksempel ’Herbstfreude’ som blomstrer regelmessig i september.

 

Som person var han  beskjeden og lun med stor plante-entusiasme og kundeomsorg. At han hadde bygget opp en millionbedrift, syntes ikke å ha påvirket hans personlighet.  Dette kom særlig tydelig frem da vi gikk gjennom hans forsøksfelt på leting etter den nye sorten som skulle døpes  ved innstiftingen av vår forening,  den som ble ’Bergensiana’. Normalt pleier den slags å koste ekstra, men mitt forsiktige spørsmål om prisen fnøs han nesten  av, og avledet straks samtalen ved  å peke på en plante som skilte seg fordelaktig ut: ”Der er planten som vil kunne glede norske rhododendronvenner!” Den ble det, og den vil kunne glede oss lenge, selv om dens mester ikke lenger er blant oss. Sønnen Holger som stadig har overtatt mer av driften i firmaet, vil nok fortsette der faren slapp, også når det gjelder å skape nye sorter.

 

 

 


  Den norske Rhododendronforening                             www.rhododendron.no                                   stiftet den 30.mai 1997