Asalea - til besvær.

 

Ved Per M. Jørgensen

 

 

 

Det er få spørsmål innen Rhododendron det kan bli så mye uro og spørsmål omkring, som om bruken av ordet asalea. I forrige hefte gir Gunnar Bernler til kjenne sitt syn på saken, som nok trenger et tillegg først og fremst når det gjelder det historiske og praktiske.

figur 1

Grepplyng, Linnés opprinnelige asalea.
Foto: K.Fægri i Jotunheimen 1970.

Det historiske

Navnet Azalea er det Linné som er mester for. Det kommer fra det greske ordet azaleos som betyr tørr, noe som virker merkelig på oss. Men Linné brukte navnet først (i ’Flora lapponica’ 1737) på grepplyng (Loiseleuria procumbens)(Fig.1) som vokser på tørre rabber, en plante som på engelsk fremdeles heter ’trailing azalea’ (og dessuten førte han selveste lapprosen dit). Linné skilte slektene Rhododendron og Azalea på antallet støvbærere (ett av hovedelementene i hans nye system), der Azalea har fem (Fig.2) og Rhododendron  ti  støvbærere . I ’Species Plantarum (1753) inkluderer han seks arter i slekten (se fig.3), og her finner vi opprinnelsen til   alt senere rot. Dette er en salig blanding av elementer, men inndelingen har intet med at artene er løvfellende eller ikke. Dette siste kan nok tilbakeføres til Gronovius som i sin ’Flora virginica’ fra c.1740 bruker Linnés system og plasserte to amerikanske løvfellende arter (med fem støvbærere) der. Og da navnet Azalea senere skulle typifieres valgte to amerikanere pussig nok dessverre den første arten som Linné nevner, Rh. indicum, som på tross av navnet er japansk og en nær slektning av Rh. simsii (se nedenfor, fig. 4).

 

Systematisk sett er ingen av disse karakterene noe å stole på. Dette med bladfelling er en tilpasning til klima, og antallet støvbærere varierer for meget, oftest i multipler av fem, og på tvers av andre, viktigere trekk, som hårtype, kromosomtall etc. Så etter hvert som man har arbeidet med den store og vanskelige slekten Rhododendron,  har man gitt opp begge disse karakteristika som viktige for systematikken. Det er først nå som man kan studere kromosomene i detalj, at det endelig ser ut til å  være mulig å få grep på hovedtrekkene.

 

Det praktiske

Oppi i dette rotet har det festnet seg en folkelig tradisjon for bruken av betegnelsen asalea (av og til med z, noe som er ukorrekt på norsk i følge språkrådet), hovedsakelig på bladfellende arter og sorter innen underslekten Pentanthera (altså de med fem støvbærere) for våre hager (Fig.3). Jeg skulle nok ønske at den populære bruken begrenset seg til dette, men vi har en annen nesten like sterk tradisjon for å kalle en potteplante som ofte blir innført fra Belgia juletider, også for asalea. Botanisk sett er disse hovedsakelig krysninger og former av Rhododendron simsii  (i senere tid med adskillig flere arter innblandet), som tilhører underslekten Tsutsusi, der også Rh. indicum hører . Denne har svært lite botanisk å gjøre med  foregående underslekt (Pentanthera). Men  fordi noen av disse har fem støvbærere og er delvis løvfellende, er de dessverre blitt kalt japanske (eller enda verre eviggrønne) asalea, hvorav noen kan brukes utendørs hos oss.

 

Det siste ord?

Den populære bruken av navnet asalea har  ikke basis i dagens systematiske oppfatning  av slekten, men er dessverre en levning av fortidens misforståelser.  Navnet  Azalea anvendes ikke i botaniske arbeider lenger, så hvis man ønsker å være så korrekt som Bernler, må man gi opp bruken av navnet asalea i dagligtale også i rhododendronkretser og bruke de vitenskapelige betegnelsene i stedet.

 

figur 2

Rh. luteum der de fem støvbærerne tydelig viser hvorfor detter er en Azalea i Linnés system. Foto: H. Johannesen i Muséhagen, Bergen c.1980.

Derimot må gartnere og hagesentre siden det er innarbeidet og uavhengig av den systematiske utviklingen, kunne selge hageasalea, japanske asalea og juleasalea, eller hva man nå pleier å kalle dem, hvis disse betegnelsene forstås av kundene, på samme måte som meloner selges som frukt, enda de botanisk sett er bær.

 

figur 3

Fig.3. Linnés behandling av slekten Azalea  på sidene 150-151 i ’Species plantarum’ (1753).

Av overskriften ser vi at slekten er plassert blant de med fem støvbærer og en støvvei. Artene er tydelig markert med tall og epitetene tilføyet i kursiv, i margen. Noen vil kanskje stusse ved at A. lutea  er oppgitt fra  Virginia i USA, men dette dreier seg om den amerikanske arten som i dag kalles Rh. periclymenoides, mens vår Rh. luteum hos Linné heter A. pontica.

 

 

 

Fig. 4. Rh.  simsii, fotografert av Sidney Clarke i Edinburgh botaniske hage (fra Davidians bok ’Azalea’.

 

 


  Den norske Rhododendronforening                             www.rhododendron.no                                   stiftet den 30.mai 1997