PÅ JAKT ETTER LAPPROSA

Tekst og foto ved Ole Jonny Larsen

 

 

Svært få ville reise 50 mil på én dag for å se en 5 cm høy unnselig plante. Og de fleste ville heller aldri finne den. Men når entusiasmen er stor nok og kjentmann er med, er ingen ting umulig.

Rhododendronentusistene Knut Grebstad og Trond Jordal med kjentmann Kristian Venås til høyre
studerer lapproseblomster. Den siste entusiasten er artikelforfatteren, Ole Jonny Larsen.

 

Rhododendron lapponicum, eller lapprose, vår eneste ”egentlige” ville rhododendron, vokser rundt hele Nordkalotten. Den finnes i Russland gjennom hele Sibir, i Korea, i det nordlige Japan, i Alaska og Canada, på Grønland og i noen fjellområder i USA. I Norge har lapprosa en todelt utbredelse. Den vokser i små områder i Jotunheimen, i Nord-Gudbrandsdalen og i Romsdal, og her vokser den svært høyt til fjells,. Det andre området er i Nord-Norge fra Saltdal til Porsanger, og her går den lavere ned. En tror at lapprosa kan ha overlevd istida på nunataklignende fjelltopper og siden spredt seg utover i større områder. Dette kan ha skjedd på flere kontinent.

 

Lapprosa er kjent, men få har sett den. Dette skyldes både at den vokser på få steder og at den er så liten at de fleste overser den. Blomstringa kommer kort etter at snøen går og er over på 1-2 uker, altså før de fleste har begynt å gå i fjellet om sommeren.

 

Å lete på måfå er fåfengt. Det skal mer enn flaks til å finne planten uten kjentmann. Dette visste den lille gruppa med rhododendronentusiaster fra Ålesundsområdet - Trond Jordal, Knut Grebstad, Egil Valderhaug og artikkelforfatteren, alle medlemmer av den Norske Rhododendronforening - da de planla sin Lapponicum-ekspedisjon i vår. I våre egne hager kan vi til sammen beskue rundt 400 rhododendronarter fra Asia, Europa og Amerika, men den aller nærmeste, den norske Lapprosa, hadde vi aldri sett. For min egen del må jeg innrømme at det var litt pinlig å bli spurt om den norske ville rhododendronen da jeg en gang besøkte den danske Rhododendronforeningen. De hadde vanskelig for å forstå at jeg aldri hadde sett den. Trolig var den opplevelsen en viktig spore til at denne turen kom i gang.

 

Via Arnulf Ringstad på Gjøvik kom vi i kontakt med Kristian Venås fra Garmo, pensjonert rektor som i over 20 år har vært vegviser for botanikere i fjella rundt Lom. Han var mer enn villig til å ta oss med og fulgte nøye med i snøsmeltinga for å plukke ut rette helga. Er man for tidlig ute, er det ingen blomstring, og noen korte uker senere er det hele over. Fjellplantene har kort sesong og har hastverk med å blomstre og sette frø før frost og snø igjen tar tak i landskapet.

 

Via Stryn tar turen fra Ålesund opp til Lom nesten fem timer. Heldigvis kan en følge en god bomveg fra Garmo og opp i selve fjellet. Når en forlater bilen, er en allerede godt over 1000 meter. Lapprosa vokser i dette fjellområdet fra ca 1200 til 1500 meter. En meget sprek 74-åring viste veg og kommenterte fjellplanter på vegen. Han har tidligere vandret mye i området med den kjente botanikkprofessoren Olav Gjærevoll og har gode kunnskaper om emnet. Det var også Gjærevoll som først oppdaget den rike og spesielle floraen i området. Akkurat her ved Sølseggen er det kalkgrunn, og det gir en helt særegen flora. For mange plantearter er kalk en absolutt forutsetning for å trives, og de igjen blir såkalte kalkindikatorer, planter som viser at fjellet er kalkholdig. For Lapprosa gjelder dette i stor grad. Ulikt andre rhododendron, som er typiske surjordsplanter, må den ha kalkholdig grunn for å kunne etablere seg og vokse. Den skal også ha full sol og helt åpent lende men samtidig fuktighet rundt røttene. Dette er en vanskelig kombinasjon som igjen begrenser utbredelsen.

Den norske lapprosa regnes for umulig å dyrke i hager i lavlandet. Det blir rett og slett for varmt! Derimot kan varianter av Rhododendron lapponicum fra Sibir og Canada godt plantes i våre hager. Disse trives godt og er oftest en god del  større enn den norske pygméen, men blomstene er ganske like.

 

Inntil for få år siden regnet en med at det bare var èn viltvoksende rhododendron i Norge. Men nyere studier har innlemmet slekta Ledum i rhododendron. Det vil for oss si at en plante som heter finnmarkspors (Ledum palustre)  nå er blitt omdefinert til å være rhododendron og har fått det botaniske navnet Rhododendron tomentosum. Men denne ligner ikke særlig på rhododendron slik vi er vant med å se dem.

 

Etter uker med regn og kjølig vær var det en befrielse å kunne gå i t-skjorte oppover mot 1400 meter. Venås pekte etter ei stund ut et område i ei sørhelling og kommanderte spredning og nitid søk. Rhododendronentusiastene  gikk i gang med bøyd nakke og blikket stivt søkende over rabbene. Men noen lapproser fant vi ikke. Venås pekte ut nytt leteområde litt høyere og nytt søk startet. Også denne gangen med negativt resultat. En viss uro begynte å spre seg. Var turen forgjeves? Hadde kjentmannen tatt munnen for full eller var blomstringa over?

 

Stadig nye områder ble gjennomsøkt. Venås ble ordknapp og en anelse anspent. Og rhododendrongjengen begynte å ta høyde for bomtur. Men så sto de der: Rhododendron lapponicum i full flor! Tre mann lå rett ut i lyngen. Nærstudier viste blålilla blomster og vakre mørke blad med de karakteristiske prikkene på over- og undersida. Kameraer ble henta fram og stilt inn på næropptak. Og nå var det plutselig fullt opp! Lapproser i mengder over hele området. Og alle sto i blomst. Tidspunktet var perfekt. Det er kanskje å ta hardt i å si at de rhododendronfrelste hadde tårer i øynene, men langt unna var det ikke. Andektige var vi i alle fall. Det er vel med dette som med alt annet, entusiaster med sære interesser er uforståelige for alle andre enn nettopp andre entusiaster. Andre vakre blomster i området var i alle fall helt uten interesse. Og de fem timene vi skulle kjøre for å komme hjem bekymret ingen. Vi hadde endelig sett Lapprosa.

 

 

 


  Den norske Rhododendronforening                             www.rhododendron.no                                   stiftet den 30.mai 1997